amalieselvik.blogg

Publisert i kunstforum.as 24.04.2012 - Tekst: Amalie Marie Selvik

I de siste årene har Hanne Grieg Hermansen beveget seg mot et stadig mørkere uttrykk i sine tegninger. Den sølvgrå grafitten i blyanten har blitt en viktig visuell effekt, og materialet har fått den inspirerte kunstneren til å behandle temaer som forråtnelse og fossilisering.

Hanne Grieg Hermansen. Foto: Monica Anette Svorstøl.

''Blyanten har alltid vært det viktigste redskapet for å uttrykke meg visuelt'', forteller Hanne Grieg Hermansen. Hennes nye separatutstilling, Stone Tape, har nettopp åpnet hos Samisk Kunstnersenter i Karasjok, og viser en sammenstilling av elleve arbeider produsert over de siste fire årene.

''Jeg liker det sympatisk enkle i de økonomiske materialene papir og blyant. I tilegg foretrekker jeg det umiddelbare direkte uttrykket blyanten gir, selv om det visuelle kan være både mettet og komplekst'', sier hun.

Utstillingen inneholder både tradisjonelle blyanttegninger, i formater som varierer fra miniatyrtegninger til monumentale tegninger, og skulpturelle arbeider fundert i tegning. Felles for verkene er at de sirkler rundt temaer som materialitet og nedbrytning, verdiforskyving og illusjon, lys og mørke, teknikk og mystikk.

Hanne Grieg Hermansen, Blitz, (2010), ?Fot? (2010) og Elgkranium (2011) på gulvet. Foto: Øystein Wyller Odden. 

Mislykkede fotografier

Hermansens tegninger er ofte sterkt fotorealistiske og drevet av en nysgjerrighet for å undersøke fotografiet som medium gjennom et annet medium ? nemlig tegning. En interesse som har ledet henne i dybden av fotografiets særegenheter.

''Jeg ønsker å utforske hva som kjennetegner fotografiet som medium. Og for meg blir fotografiets kjennetegn spesielt synlig i dets begrensninger, slik som at bildene er ute av fokus, overeksponert, undereksponert, eller har blitzrefleksjoner. På mange måter er dette tegn vi ofte forbinder med mislykkede fotografier'', forklarer hun, og forteller at den typen motiver finner hun ved å lete igjennom store mengder fotografier, tatt av henne selv eller andre.

Hanne Grieg Hermansen, Zoom, (2010) Blyant på papir.© Hanne Grieg Hermansen. 

I de fjorten små tegninger i serien Polaroid fra 2008 som vises i Stone Tape har hun for eksempel gjort et forsøkt på å lage en perfekt kopi av et undereksponert polaroidfoto.

''Jeg ønsket å lage en illusjon av objektet der bedraget i seg selv var arbeidet. For at betrakteren skulle få en inngangsport og forhåpentligvis se polaroidbildet som objekt, forsøkte jeg å finne frem til et motiv med så lite visuell informasjon som mulig'', opplyser hun.

Men ønsket om å tegne en overbevisende kopi var så vanskelig å etterfølge at Hermansen endte opp med fjorten nesten identisk tegnede polaroidbilder. Ingen av dem lyktes i å fremstå som en overbevisende kopi. Men til tross for følelsen av å ha stagnert kunne hun allikevel se verdien i prosjektet.

''Polaroidtegningene ble rett og slett forvandlet til en analogi for kjernen i mitt forsøk. Sluttresultatet gjorde at prosessen ble like synlig som den var ment å være usynlig. Serien fikk derfor et annet fokus og handler nå istedenfor om selve umuligheten i dette prosjektet'', forklarer Hermansen.

Polaroid, (14 tegninger) (2008) i bakgrunnen (t.v.), og ,Diamant, (2011) og ,Uten tittel, (2011) i bakgrunnen (t.h.). Foto: Hanne Grieg Hermansen.

 Teknikk og mystikk

Hermansens strategiske undersøkelser av fotografiets egenskaper har ledet henne til å koble teknikk med mystikk. Spesifikke fototekniske særegenheter eller feil blir i visse alternative kretser gitt overnaturlige forklaringer.

''Såkalte ?orbs? oppstår i digitale kompaktkamera når blitsen er så nær linsen at støv og regn blir lyst opp. I alternative miljøer blir slike lyssirkler på fotografiet forklart som ånder eller sjeler''.

''Den menneskelige forklaringstrangen, trangen og evnen til å ilegge fenomener og objekter mening, er således et viktig moment i mitt arbeid'', forklarer hun. Derfor er også Hermansen tilbakeholden med informasjon rundt motivenes fotografiske opphav, og tøyer gjerne grensen for hvor lite det er mulig å gi av informasjon.

''Det eneste jeg gir publikum av ekstrainformasjon er titlene. De er som oftest en beskrivelse av hva man ser, eller et hint til hva publikum skal se etter, slik som i verkene Blitz, Zoom, eller Jordslag. Et slikt spenn mellom tydelighet og utydelighet åpner derfor for flere måter å lese arbeidene mine på'', understreker Hermansen.

Oversiktsbilde fra utstillingen. Foto: Øystein Wyller Odden. 

Visuelle spenninger

Tegneprosessen for Hermansen foregår på en langsom, observerende og kontrollert måte. Det å se, virkelig se på noe over lengre tid, er derfor en utmattende affære. Ved å analysere synsinntrykkene og bearbeide den visuelle informasjonen ved hjelp av blyant og papir, lærer hun motivet å kjenne på et usedvanlig grundig vis.

''Dersom min intensjon er å tegne en presis gjengivelse, tar arbeidet enormt lang tid. I løpet av en tegnings fremvekst behandler blyanten hver millimeter av papiret i flere omganger. Små nyanser og detaljer er viktige for å oppnå den fotografiske kvaliteten jeg er ute etter'', forteller hun.

I tilegg har hennes estetiske fascinasjon for grafitt som materiale i seg selv blitt stadig viktigere, og tydelig fremtredende i verkene i utstillingen. Både visuelt og tematisk har grafitten ført henne mot mørke motiver. Inspirert av grafitten, eller karbonet, som bestanddel i grunnleggende organisk materiale, har hun laget en rekke verk som dreier seg rundt forråtnelse og fossilisering.

Hanne Grieg Hermansen, Blitz, (2010) blyant på papir. © Hanne Grieg Hermansen.

''Det handler mye om å være i grenseland mellom det tiltrekkende og det frastøtende, sier hun. Et grenseland jeg søker å oppnå ved hjelp av visuelle triks og virkemidler. Ett er tegneteknikken og den overbevisende fotorealistiske illusjonen som jeg forsøker å bygge opp. Et annet grep som jeg benytter meg av er det å tvinge tilskueren til å måtte forholde seg fysisk til arbeidet på grunn av størrelsen'', forklarer hun.

''Jeg forsøker å oppnå en visuell spenning innenfor forholdsvis stramme rammer, og varierer i format, form, teknikk og montering. Ofte velger motivet på sett og vis selv sin form. Andre ganger bestemmer jeg form, format og monteringsform før motivet plukkes ut, noe som i stor grad bestemmes av magefølelse.''

Hanne Grieg Hermansen, ?Elgkranium? (2011) blyant/grafitt på elgskalle montert på sokkel av A3-ark. Foto: Hanne Grieg Hermansen.

Skulpturelle blyantegninger

De to skulpturene i utstillingen, Elgkranium (2011) og Diamant (2011), er begge skulpturelle prosjekt der Hanne Grieg Hermansen forsøker å tilnærme seg en tredimensjonal tegning på ulikt vis.

Den origamibrettede diamanten i Diamant har påtegnede fasetter i gråtoner og ligger på toppen av en stabel papirark på gulvet.

''Utgangspunktet her var idéen om å illudere noe som egentlig ikke kan illuderes fullt ut. Å etterlikne en diamants levende kvaliteter vil være så og si umulig med papir og blyant. Diamanten er på størrelse med en knyttneve og tegnet i svarthvitt, noe som igjen understreker det håpløse i prosjektet,'' forteller hun.

Origamidiamanten lurer ingen i sitt forsøk på å etterape edelstenen. Men i forsøket oppstår noe helt annet, og det er dét Hanne Grieg Hermansen synes er det virkelig spennende ? og som danner et fellestrekk ved hennes tegneprosjekt.Utstillingen Stone Tape vises hos Samisk Kunstnersenter i Karasjok frem til 6. mai.

Hanne Grieg Hermansen, ?Diamant? (2011) blyant på brettet papir montert på sokkel av A4-ark. Foto: Hanne Grieg Hermansen.

Utstillingen Stone Tape vises hos Samisk Kunstnersenter i Karasjok frem til 6. mai 2012.

Hanne Grieg Hermansens neste utstillingsprosjekt skjer i juni, da hun skal stille ut sammen med Arna Kristine Lund-Johnsen i Kristiansund Kunstforening (16. juni ? 30. juni). Deretter deltar hun i sommerutstillingen til Seljord Kunstforening (1. juli ? 31. august), og i september stiller hun ut hos galleriet NoPlace i Oslo. 

Publisert i kunstforum.as 24.04.2012 - Tekst: Amalie Marie Selvik

I de siste årene har Hanne Grieg Hermansen beveget seg mot et stadig mørkere uttrykk i sine tegninger. Den sølvgrå grafitten i blyanten har blitt en viktig visuell effekt, og materialet har fått den inspirerte kunstneren til å behandle temaer som forråtnelse og fossilisering.

Hanne Grieg Hermansen. Foto: Monica Anette Svorstøl.

''Blyanten har alltid vært det viktigste redskapet for å uttrykke meg visuelt'', forteller Hanne Grieg Hermansen. Hennes nye separatutstilling, Stone Tape, har nettopp åpnet hos Samisk Kunstnersenter i Karasjok, og viser en sammenstilling av elleve arbeider produsert over de siste fire årene.

''Jeg liker det sympatisk enkle i de økonomiske materialene papir og blyant. I tilegg foretrekker jeg det umiddelbare direkte uttrykket blyanten gir, selv om det visuelle kan være både mettet og komplekst'', sier hun.

Utstillingen inneholder både tradisjonelle blyanttegninger, i formater som varierer fra miniatyrtegninger til monumentale tegninger, og skulpturelle arbeider fundert i tegning. Felles for verkene er at de sirkler rundt temaer som materialitet og nedbrytning, verdiforskyving og illusjon, lys og mørke, teknikk og mystikk.

Hanne Grieg Hermansen, Blitz, (2010), ,Fot, (2010) og Elgkranium (2011) på gulvet. Foto: Øystein Wyller Odden. 

Mislykkede fotografier

Hermansens tegninger er ofte sterkt fotorealistiske og drevet av en nysgjerrighet for å undersøke fotografiet som medium gjennom et annet medium ? nemlig tegning. En interesse som har ledet henne i dybden av fotografiets særegenheter.

''Jeg ønsker å utforske hva som kjennetegner fotografiet som medium. Og for meg blir fotografiets kjennetegn spesielt synlig i dets begrensninger, slik som at bildene er ute av fokus, overeksponert, undereksponert, eller har blitzrefleksjoner. På mange måter er dette tegn vi ofte forbinder med mislykkede fotografier'', forklarer hun, og forteller at den typen motiver finner hun ved å lete igjennom store mengder fotografier, tatt av henne selv eller andre.

Hanne Grieg Hermansen, Zoom, (2010) Blyant på papir.© Hanne Grieg Hermansen. 

I de fjorten små tegninger i serien Polaroid fra 2008 som vises i Stone Tape har hun for eksempel gjort et forsøkt på å lage en perfekt kopi av et undereksponert polaroidfoto.

''Jeg ønsket å lage en illusjon av objektet der bedraget i seg selv var arbeidet. For at betrakteren skulle få en inngangsport og forhåpentligvis se polaroidbildet som objekt, forsøkte jeg å finne frem til et motiv med så lite visuell informasjon som mulig'', opplyser hun.

Men ønsket om å tegne en overbevisende kopi var så vanskelig å etterfølge at Hermansen endte opp med fjorten nesten identisk tegnede polaroidbilder. Ingen av dem lyktes i å fremstå som en overbevisende kopi. Men til tross for følelsen av å ha stagnert kunne hun allikevel se verdien i prosjektet.

''Polaroidtegningene ble rett og slett forvandlet til en analogi for kjernen i mitt forsøk. Sluttresultatet gjorde at prosessen ble like synlig som den var ment å være usynlig. Serien fikk derfor et annet fokus og handler nå istedenfor om selve umuligheten i dette prosjektet'', forklarer Hermansen.

Polaroid, (14 tegninger) (2008) i bakgrunnen (t.v.), og ,Diamant, (2011) og ,Uten tittel, (2011) i bakgrunnen (t.h.). Foto: Hanne Grieg Hermansen.

 Teknikk og mystikk

Hermansens strategiske undersøkelser av fotografiets egenskaper har ledet henne til å koble teknikk med mystikk. Spesifikke fototekniske særegenheter eller feil blir i visse alternative kretser gitt overnaturlige forklaringer.

''Såkalte 'orbs' oppstår i digitale kompaktkamera når blitsen er så nær linsen at støv og regn blir lyst opp. I alternative miljøer blir slike lyssirkler på fotografiet forklart som ånder eller sjeler''.

''Den menneskelige forklaringstrangen, trangen og evnen til å ilegge fenomener og objekter mening, er således et viktig moment i mitt arbeid'', forklarer hun. Derfor er også Hermansen tilbakeholden med informasjon rundt motivenes fotografiske opphav, og tøyer gjerne grensen for hvor lite det er mulig å gi av informasjon.

''Det eneste jeg gir publikum av ekstrainformasjon er titlene. De er som oftest en beskrivelse av hva man ser, eller et hint til hva publikum skal se etter, slik som i verkene Blitz, Zoom, eller Jordslag. Et slikt spenn mellom tydelighet og utydelighet åpner derfor for flere måter å lese arbeidene mine på'', understreker Hermansen.

Oversiktsbilde fra utstillingen. Foto: Øystein Wyller Odden. 

Visuelle spenninger

Tegneprosessen for Hermansen foregår på en langsom, observerende og kontrollert måte. Det å se, virkelig se på noe over lengre tid, er derfor en utmattende affære. Ved å analysere synsinntrykkene og bearbeide den visuelle informasjonen ved hjelp av blyant og papir, lærer hun motivet å kjenne på et usedvanlig grundig vis.

''Dersom min intensjon er å tegne en presis gjengivelse, tar arbeidet enormt lang tid. I løpet av en tegnings fremvekst behandler blyanten hver millimeter av papiret i flere omganger. Små nyanser og detaljer er viktige for å oppnå den fotografiske kvaliteten jeg er ute etter'', forteller hun.

I tilegg har hennes estetiske fascinasjon for grafitt som materiale i seg selv blitt stadig viktigere, og tydelig fremtredende i verkene i utstillingen. Både visuelt og tematisk har grafitten ført henne mot mørke motiver. Inspirert av grafitten, eller karbonet, som bestanddel i grunnleggende organisk materiale, har hun laget en rekke verk som dreier seg rundt forråtnelse og fossilisering.

Hanne Grieg Hermansen, Blitz, (2010) blyant på papir. © Hanne Grieg Hermansen.

''Det handler mye om å være i grenseland mellom det tiltrekkende og det frastøtende, sier hun. Et grenseland jeg søker å oppnå ved hjelp av visuelle triks og virkemidler. Ett er tegneteknikken og den overbevisende fotorealistiske illusjonen som jeg forsøker å bygge opp. Et annet grep som jeg benytter meg av er det å tvinge tilskueren til å måtte forholde seg fysisk til arbeidet på grunn av størrelsen'', forklarer hun.

''Jeg forsøker å oppnå en visuell spenning innenfor forholdsvis stramme rammer, og varierer i format, form, teknikk og montering. Ofte velger motivet på sett og vis selv sin form. Andre ganger bestemmer jeg form, format og monteringsform før motivet plukkes ut, noe som i stor grad bestemmes av magefølelse.''

Hanne Grieg Hermansen, Elgkranium, (2011) blyant/grafitt på elgskalle montert på sokkel av A3-ark. Foto: Hanne Grieg Hermansen.

Skulpturelle blyantegninger

De to skulpturene i utstillingen, Elgkranium (2011) og Diamant (2011), er begge skulpturelle prosjekt der Hanne Grieg Hermansen forsøker å tilnærme seg en tredimensjonal tegning på ulikt vis.

Den origamibrettede diamanten i Diamant har påtegnede fasetter i gråtoner og ligger på toppen av en stabel papirark på gulvet.

''Utgangspunktet her var idéen om å illudere noe som egentlig ikke kan illuderes fullt ut. Å etterlikne en diamants levende kvaliteter vil være så og si umulig med papir og blyant. Diamanten er på størrelse med en knyttneve og tegnet i svarthvitt, noe som igjen understreker det håpløse i prosjektet,'' forteller hun.

Origamidiamanten lurer ingen i sitt forsøk på å etterape edelstenen. Men i forsøket oppstår noe helt annet, og det er dét Hanne Grieg Hermansen synes er det virkelig spennende _ og som danner et fellestrekk ved hennes tegneprosjekt.

Hanne Grieg Hermansen, ?Diamant? (2011) blyant på brettet papir montert på sokkel av A4-ark. Foto: Hanne Grieg Hermansen.

Utstillingen Stone Tape vises hos Samisk Kunstnersenter i Karasjok frem til 6. mai 2012.

Hanne Grieg Hermansens neste utstillingsprosjekt skjer i juni, da hun skal stille ut sammen med Arna Kristine Lund-Johnsen i Kristiansund Kunstforening (16. juni ? 30. juni). Deretter deltar hun i sommerutstillingen til Seljord Kunstforening (1. juli ? 31. august), og i september stiller hun ut hos galleriet NoPlace i Oslo. 

Publisert i Kunsthåndverk Nr. 1, 2012 - 32. årgang nr. 123 - Tekst: Amalie Marie Selvik

Foto: Monica Anette Svorstøl (bloggutgave)

I mange år har Axel Becker engasjert seg i bærekraftig håndverk og naturlig tekstilfarging. Han er eneste utøver av det orginale blåtrykkfaget i Norden. Gjennom sitt virke har Becker vekket til live gamle håndtverkteknikker og medvirket til utvikling hos en tekstilbedrift i India.  

Axel Becer i eget fargeri. Foto: Monica Anette Svorstøl

 Axel Becker har arbeidet med tekstiltrykk i mer enn 30 år. Som ung grafiker på 70-tallet forlot han en hektisk hverdag i reklamebransjen til fordel for eksperimenteringer med silketrykk på skinn og trykk på tekstilt materiale. Men utpå 1990-tallet var Becker nødt til å ta et radikalt etisk valg. Et valg som endret hele hans fokus på egen kunstproduksjon.

''Jeg bestemte meg for å stoppe å anvende alle de kjemiske trykkfargene som benyttes i stofftrykk, for å gå over til kun én farge, naturlig indigoblått'', forklarer Becker. Han forteller at beslutning om å gå helt over til en giftfri, naturlig tekstilfarge, var først motivert av en praktisk utfordring.

''Jeg bor på en gård som ligger på en fjellknaus. Da jeg anla verkstedet mitt var det både vanskelig og dyrt å grave en tradisjonell sandfiltergrøft, som man bruker for å rense gråvannet etter produksjonen. Jeg valgte derfor istedenfor å anlegge tre vanndammer der planter og siv filtrerer og renser vannet.'' 

Denne naturlige vannrensningen gjorde at det ikke lenger var mulig å fortsette med de giftige utslippene som følger av hans tekstilproduksjon da han produserte med reaktive farger.

Detalj av tekstilpanel utført i blåtrykk av Axel Becker.Foto: Monica Anette Svorstøl.

Betydelige mengder kjemikalier

Etter dette ble Axel Becker mer bevisst på tekstilenes negative, og ofte skjulte sider.

''Regner en på hva som brukes under hele prosessen; fra sprøytemidlene når bomullen dyrkes til midlene som brukes for å mykne fibrene i det ferdige produktet, og alt i mellom, brukes det inntil en kilo kjemikaler til produksjonen av en kilo tekstil. Dette er altfor mange giftige stoffer! Og et miljøaspekt som vi utøvere innen stofftrykk ikke ønsker å snakke om, og enda mindre gjør noe med.''Beckers beslutning om å stanse kjemikaliebruken for å satse på naturlig indigoblått, gjorde at han søkte til Sverige. Der fant han kompetanse hos Nordens fremste ekspert på naturlig tekstilfarging, kunstner og professor Gösta Sandberg (1915-1995).  Hos Sandberg kunne Becker tilegnet seg kunnskap om indigoplantens egenskaper, og oppskrifter om hvordan benytte den gamle fargeteknikken.

Indigo og vaid

Naturlig indigo utvinnes fra den subtropiske plantefamilien «Indigofera tinctoria». Bruk av indigoplanten kan spores tilbake til India. I Europa har man derimot dyrket og utvunnet blåfarge fra Vaid, en plante som gir svakere fargestoffer. Vaid krever enormt med energi, noe som utarmer jordsmonnet. Et tonn av planten er nødvendig for å lage ett kilo ekstrakt med vaidfarge.
Gjennom historien var derfor den ekte indigoplanten en kostbar handelsvare, og ble benyttet i alt fra kongelige klesdrakter til arbeidstøy.

Indigoplanten har i århundrer blitt brukt som fargemiddel for blant annet tekstiler, men under 1900-tallet forsvant interessen og kunnskapen om plantens spesielle egenskaper.© Florilegius / SSPL / Getty Images

I løpet av de seneste 150 årene har utviklingen av mer effektive kjemiske farger og industriell produksjon bidratt til at kunnskapen om naturlige plantefarging er nær ved å forsvinne ? også i Norge.
''Det ble utført farging med indigo i Trondheim helt frem til 1960-tallet, men i 1964 ble det siste fargeriet lagt ned. I realiteten er det under én enkel generasjon at man har lagt vekk kunnskapen om indigofarging her i Norge. Men dette har også vært tilstrekkelig til at man har mistet kompetansen helt.''

Tidkrevende innfarging

Becker forklarer at fargeprosessen med naturlig indigo er tidkrevende. I motsetning til andre tekstilfarger som er ferdig innfarget etter et enkelt bad, krever innfarging med indigo flere omganger i fargebadet, samt tid til å lufte stoffet i mellom hvert bad. Dette er for at det innfargede stoffet skal få oksiderer til den velkjente blåfargen. Becker forteller at han må dyppe tekstilene i badet opp til 18 ganger for å bygge opp de aller mørkeste fargetonene.

''Det kalde indigobadet er en levende organisme som krever omtanke, samt litt kalk og jern for å fungere godt. Fargebadet må smakes og luktes til, og så må man se til at skummet fungerer. Så lenge fargen lever kan jeg bruke det igjen og igjen, og det beste resultat oppnås ved å farge når det er fullmåne.''

Et fargebad med indigokype krever at man følger opp og pleier det. Kjenner man hemmelighetene i dette faget, slik som Axel Becker gjør, kan man holde et bad ved like over lang tid, slik at fargen kan brukes mange ganger. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Gjennom årene har Axel Becker tatt hånd om en serie prosjekter innen kulturvern og ulike former for kulturbasert næring. Han har blant annet fått samarbeide med forkjellige museer i og utenfor Norge. Det var slik han kom over et velholdig magasin med eldre trykkblokker fra 1700-tallet hos Trøndelag Folkemuseum. Det viste seg at flere hundre av disse hadde vært brukt av såkalte blåtrykkere. For Becker, som da var underveis i prosessen med å lære indigofarging, var ikke veien lang for også å finne blåtrykkfaget interessant.

Østeuropa

Han oppdaget imidlertid at den kunnskapen som var nedskrevet om dette var i kodede former, så de gamle oppskriftene var ikke umiddelbart tilgjengelige for ham. Han ble på ny tvunget til å søke nødvendig kompetanse utenfor Norges grenser. Heldigvis fantes det miljøer i de østeuropeiske statene, som Polen og Tyskland, der faget fremdeles var blitt holdt i hevd. Bak det som den gang ble kalt jernteppet, fant han frem til fire blåtrykkere som kunne lære ham opp i den gamle, komplekse trykk- og fargeteknikken.

Mønster i reservemasse på lin før farging. Reservemassen må være nøyaktig og korrekt blandet, hvis ikke renner den av stoffet under fargingen. Foto: Monica Anette Svorstøl

Hvite mønstre

I de første årene trykket han kun med tradisjonelle mønstre. Det tok ham fire år  mestre alle stadiene i den tidkrevende teknikken, som er basert på et prinsipp om «reservetrykk».

''Å lage indigoblå tekstiler med hvite intrikate mønstre er en innviklet prosess'', forklarer Becker. Først påfører han trykkblokken en form for melpasta, denne kalles reservemasse. Mønstrene trykkes på hvite tekstiler i lin eller bomull.  Reservemassen fungerer som maskeringer som hindrer fargen i å trenge inn i stoffene når disse så farges med naturlig indigo og dyppes i fargebadet. Men innen stoffene kan innfarges, må reservemassen tørke, noe som tar tre uker. Når stoffet til sist, etter flere omganger i fargebadet, skylles i et surt vannbad, trer mønsteret frem på tekstilet som et hvitt motiv mot en karakteristisk, blåfarget bunn.

Opphavet til de mange trykkblokkene i Norge er i dag ukjent. Fra enkle geometriske mønstre skjært ut i blokker av kirsebær- og pæretre, til fine sirlige design av tynne metallremser og metallstifter tett i tet, denne trykkblokken har 8000 små spiker. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Meditativt utført teknikk

I dag har Axel Becker et eget blåfarveri og trykkverksted på en vakker gammel gård i Stadsbygd rett utenfor Trondheim.

''Jeg liker det håndverksmessige, og den langsomme prosessen ved blåtrykk. Trykking er som meditasjon for meg. Mens resultatet av innfargingen avhenger av hvordan tilstanden til fargebadet, handler det trykktekniske om min pust og presisjon når jeg slipper trykkblokken ned på stoffet.'' 

''Jeg trykker ikke lenger så ofte med de gamle blokkene, eller benytter de tradisjonelle mønstrene'', oppgir Becker.

I stedet har han selv designet nye mønstre, og laget egne trykkblokker av tilskårede, tynne trelister montert på plater av kryssfiner. I de siste par årene har han også eksperimentert med å pensle reservemassen igjennom ulike sjablonger. Slik har han kunnet ta i bruk sine gamle silketrykkrammer, og utforske mulighetene til nye uttrykk ved å benytte perforerte stålplater funnet blant produksjonsavfallet hos den lokale platefabrikken.

Detalj av tekstilpanel utført i blåtrykk av Axel Becker.Foto: Monica Anette Svorstøl.

Tekstilindustriens ødeleggelser

Gjennom sin virksomhet har Axel Becker blitt en del av et internasjonalt nettverk som engasjerer seg sterkt i å fremme de økologiske og fornybare fargeløsningene som ligger i naturlig farging av tekstil.

''I store deler av verden er fortsatt tekstilindustrien en av de store miljøforurenserne. I Asia og Afrika er den verste konsekvensen at tungmetaller siver ned i grunnvannet. Dette gir alvorlige skader, som rammer spesielt fostre da gravide kvinner drikker vannet.''

Det har hittil vært avholdt to verdenskonferanser for fargere; i Hyderabad, India i 2006 og i La Rochelle, Frankrike i 2011. Axel Becker deltok begge gangene som eneste representant fra Norge.På slike arenaer møtes utøvere for å dele sine erfaringer og spesialkunnskaper med verdens fremste fagfolk og forskere. Hensikten med disse konferansene er å bevare denne delen av vår immaterielle kulturarven. Samtidig som vitenskapelig forskning og tekstilindustrien forsøker å utvikle framtidige bærekraftige løsninger innen tekstilfarging.

''Naturlige fargestoffer kan brukes i alt fra billakk til sminke. Man er nødt for å prøve og feile, samtidig det er ikke nødvendig å repetere feiltagelser andre har gjort. Industrien må lære av oss med håndverkskunnskapene. Man er nødt til å verne om den eksisterende utøvende kunnskapen, hvis ikke forsvinner kompetansen.''

Et samarbeid i india

Det var allerede etter den første verdenskonferansen i 2006 at en liten indisk håndverksbedrift i Sør-India kom med et initiativ til et samarbeid med Axel Becker.

''Aranya Naturals i Kerala kom helt uventet med en henvendelse der de ønsket meg til å lære dem blåtrykk og indigofarging. Aranya er en idealistisk virksomhet. De gir arbeid til yngre personer som på grunn av ulike handikap ikke får innpass på arbeidsmarkedet, og de lager tekstilprodukter fremstilt etter økologiske prinsipper.''

Becker sa ja til invitasjonen, og har i løpet av flere reiser til Keraladelt sine oppskrifter. Hansopplæring av de ansattevar viktig for Aranyas etablering av eget blåfargeverksted i 2010. Det vellykkede samarbeidet med Aranya ble i høst presentert i Trondheim, på Beckers utstilling The Indigo Exchange hos Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum. Her ble Aranyas egne indigoprodukter utstilt sammen med et utvalg fargerike silkeskjerf utført i shibori- og batikkteknikk.

Tekstiler med blåtrykk fra Aranya Naturals utstilt i ?Indigo Exchange?. Foto: Moncia Anette Svorstøl.

Konvensjoner

Utstillingen formidlet også hvordan England under kolonitiden på 1700 og 1800-tallet, tvang de indiske fargeriene til å benytte europeiskproduserte kjemiske farger. Industrialiseringen av de indiske fargeriene ble regnet som en overgang til «konvensjonelle produksjonsmetoder» etter Europeisk standard. Men en konsekvens var at den indiske kunnskapen om de ulike formene for utnyttelsene av naturlig indigofarging nesten forsvant. Men nå er altså kunnskapen på vei inn igjen, og i dag behersker en gruppe lærevillige trykkere og fargere både blåtrykkunsten og hvordan man utnytter indigo som blåfargestoff. 

''Takket være en god ledelse, som utdanner og utfordrer de ansatte, leverer de profesjonelle varer og viser en imponerende seriøsitet. Aranya eksporterer i dag luksusvarer til store, kjente varehus i New York og Milano'', forteller Becker. 

Silkeskjerf laget av Aranya Naturals utstilt i ?Indigo Exchange?. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Etiske problemstillinger

Utstillingen The Indigo Exchange var også en sjelden anledning til å betrakte Beckers egne tekstilarbeider. Meterlange blå tekstilpaneler med hvitt mønster som han i de seneste årene har arbeidet frem med ulike teknikker og mønster.

Indigo Exchange med Beckers arbeider i blåtrykk. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Beckers serie med arbeider i lin Verk I-VIII Indigo Exchange. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Becker sier han aldri har brydd seg så mye om å holde utstillinger, eller om status og kunstlivet. Men han avholder seg ikke fra å mene hva som mangler i disse miljøene.

Becker har inntrykk av at verken norske politikere eller utøvere bryr seg om de konsekvensene for miljø og omgivelser som følger av dagens kunstproduksjon. 

''Som kunstnere kan vi ikke ukritisk drive frem en materialistisk forgrukskultur basert på giftige kjemikalier. Vi også en del av en «kjøp- og salg virkelighet» i et konsumsamfunn, som lar de fleste glemme giftene de skyller ned i vaskekummen.'' 

Han anser at det for en kunsthåndverker, kunstner eller designer  ikke er noen kjempestor utfordring å ta etiske valg og innta et bevisst økologisk forhold til egen kunstpraksis.

''Vi må benytte økologiske forsvarlige metoder som svarer til de miljømessige utfordringene vi står overfor. På sikt finnes det ingen annen løsning.''

Han mener at morgendagens produksjon ikke kan fortsette slik som den er i dag.  

''Det er noe bransjen vet, og også forbrukerorganisasjonene vet dette. Jeg personlig er uenig med Unesco, som fortsatt åpner for bruk av natriumditionit'', sier Becker om et mye brukt kjemisk middel som gjør at fargen festes bedre til fiberen. Når ingenting later til å skje med de konvensjonelle metodene som benyttes i tekstilindustrien, mener Becker at dette skyldes likgyldighet.

''Det man da gjør er jo at man bare faller tilbake på at det «er slik verden fungerer»'', sier han om hvorfor endringene lar vente på seg.

 
Detalj av tekstilpanel utført i blåtrykk av Axel Becker.Foto: Monica Anette Svorstøl.

Publisert i Kunstforum.as 17.02.2012 - Tekst: Amalie Marie Selvik / Bildeblogg: Monica Anette Svorstøl

Hvordan deler vi felles territorium, ressurser og verdier i Barents? Hvilke strategier velges for å håndtere allierte og konkurrenter i delte grenseområder? Samarbeider, eller motarbeider vi hverandre? Slike spørsmål lå i luften da Barents Spektakel sprengte grenser og rekorder forrige uke.

Campagnie des Quidams og utendørsteater ?Herbert?s Dream? på torvet. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Barents Spektakel er Kirkenes største kulturfestival. Som alltid er Barentsregionen utgangspunktet for kuratorteamet Pikene på Broen når de bestemmer festivalens kulturpolitiske fokus for niende året på rad. I år var kunstnere og artister fra bla. Russland, Norge, Nord- og Sør-Korea, Finland, Frankrike og Sverige samlet under festivalmottoet Dare to Share, våg å dele. Konserter, konferanser, teater, kunstverk, utstillinger og utendørs kunstopplevelser kretset alle rundt festivalens fokus på felles forvaltningsstrategier, utveksling og sameksistens i grenseområdet. De største spektakulære kunstopplevelsene var uten tvil fredagens nedbrenning av Verdens minste hotell, bygget av arkitekt Sami Rinala i 2005, og lørdagens fremføring av Morten Traaviks forestilling Me/We. Der Traavik hadde samlet 250 soldater og frivillige til norgesrekord i menneskelig billedvegg med motiver fra Norge, Russland og Nord-Korea. Regissert av nordkoreanske Ararirang-instruktører og akkompagnert av trekkspillmusikk utført av studenter fra Kum Song Musikkskole i Pyongyang, Nord-Korea. Alle invitert til Kirkenes av Traavik som en del av hans The Promissed Land.

ME/WE på platået utenfor SEP verket med et båtmotiv hentet fra Kirkenes. Foto: Monica Anette Svorstøl.

I tillegg til utstillingen Uniform Variatons av Samisk Kunstnersenter, Ilya Mukosey sin store flyplass, Artic Cargo av snø og lykter, og installasjonen Iron & Silke til Vebjørg Hagene Thoe, bestod det kunstneriske programmet av den store festivalutstillingen Dare to Share. En utstilling med videokunst, skannede bilder av trailere, strategispill utviklet i Nord-Korea og ost laget av melk fra Barents. Deltagende kunstnere er Morten Traavik, Eva Bakkeslett, Tammo Rist og Steffen Krüger, Lee Yong-Baek og Kultivator.

Tre antrekk fra Charlotte Nilsens kolleksjon, Tivoli Redesign, designet av gjenbrukte klær i forbindelse med Samisk Kunstnersenters utstilling Uniform Variations. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Heidi Lunabba skjeggstudio, Studio Viltgefortis, i utstillingen til Samisk Kunstnersenter. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Anne Berit Anti installasjon, La elva leve, (2010/2012) i Uniform Variations. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Hva trenger Norge av varer for å overleve? Røntgenskannede trailere lastet med softboards, kjemikalier, møbler og båter fra serien Stoffskifte (2011) av Tammo Rist og Steffen Krüger.

Røntgenskannet varebil med heroin stoppet i tollen ved den norsk-svenske grensen i Svinesund fra serien Stoffskifte. Foto: Monica Anette Svorstøl.

 

Publisert i SKINNblad #1-2012 / Tekst: Amalie Marie Selvik / Foto: Monica Anette Svorstøl

Sommeren 2005 hadde Sami Rintala en visjon om å bygge et unikt hotell i Kirkenes. Han fikk 60.000 og ti dager til å utføre bygget. I år ble hotellet brent ned til aske. Hvorfor sette fyr på et stykke suverent gjennomtenkt arkitektur?

Hotellet var perfekt; bærekraftig, kostnadseffektivt, enkelt, funksjonelt, og tiltalende. En type økologisk bevisst arkitektur som imøtekommer en bærekraftig samfunnsutvikling for kommende generasjoner. Ikke proppfull av ny teknologi, solcellepanel eller smarte materialer, men en beskjeden kvadratisk boks i to etasjer uført i mørkt trepanel med integrert interiør i tre.  Et minimalistisk hotell plassert ved vannkanten i havna. Et felles oppholdsrom, og vedfyrt ovn i første etasje, og to soverom i andre, ett enkelt og ett dobbelt. Spartansk innredet, uten elektrisitet og vann, sov man på reinskinn i medbringet sovepose foran store panoramavinduer. Meningen var å rette konsentrasjonen mot opplevelsen av naturen istedenfor overflødig hotellkomfort.

Det lille hotellet på 28 kvadratmeter ble reist under Barents Triennalen i 2005. Foto: Monica Anette Svorstøl.

 Foto:Jan Erik Svendsen © 

Rintalas The World´s smallest hotel ble et landemerke i Kirkenes. Omtalt i arkitekturmagasiner og reiseskildringer vekket det nasjonalt og internasjonalt oppmerksomhet. Allikevel gikk hotell opp i flammer under Barents Spektakel i februar. Hvorfor?  Ironisk nok var det plassering og tomt som var problemet, ikke selve bygget. Sami Rintalas hotell falt i et skjæringsfelt mellom kunst og arkitektur. Uten tildelt fast grunn opplevde bygget en rotløs tilværelse, og måtte flyttes flere ganger. Først for å vike plass for det nye Thon Hotellet, og så for en ny bensinstasjon. Konstruksjonen tålte det ikke. Hotellet måtte destrueres. 

Historisk brann

Brennende oransje flammer har en direkte effekt på omgivelsene og den visuelle umiddelbare virkningen er dramatisk. Flammer gir varme, lys og fortærer materialer, egenskaper som er både skånsomt benyttet og strategisk utnyttet. Foran fremmøtte tilskuere ble Verdens minste hotell forvandlet fra et brennende inferno til en haug med glødende aske i løpet av en knapp time.

Bygget i full fyr trygt kontrollert av brannvesenet. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Sami Rintala har tidligere satt låver i brann for å kommentere fraflyttingen i Nord-Finland i Land(e) scape (1999). Befolkningen i Kirkenes har derimot et mer dramatisk forhold til det å sette hus i brann med vilje. På slutten av krigen tok tyskerne i bruk den «brente jords taktikk». For å hindre den fiendtlige, sovjetrussiske røde armé å dra nytte av ressursene, gjorde de hele Finnmark ubeboelig. Broer, veier, kraftverk, kaier og fiskebåter ble satt i brann, og bolighus, hoteller, skoler og kirker gikk tapt.

Sammenrast og oppslukt av flammene. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Fugl Fønix

Et forsøk på en debatt rundt hvorfor ikke bygget ble bedre tatt vare på eller gitt en varig tomt, ble kort. The World´s smallest hotel var ment til å være et temporært kunstverk da det ble bygget. Bygget hadde dermed gjort sitt. Uten sentimentale følelser over hotellets fantastiske signaleffekter som økologisk arkitektur, ble Rintalas verk avfeiet som et vanskjøttet og uønsket bygg. Befolkningen i Kirkenes hadde derfor allerede før det ble satt i brann mistet sitt opplevelsesrike minihotell og et unikt kunstverk. Selv mente Rintala: «Its better to burn out than to fade away». Han har rett. Brannen var derfor den eneste verdige måten å ende byggets liv. La oss ikke dvele ved det gode i fortiden, men se fremover forbi horisonten. Arkitekten har allerede uttrykket en ny visjon for Kirkenes. Et håp om en sauna stigende frem av asken!

Kun aske igjen av verdens minste hotell. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Publisert i SKINNblad#1 - 2012

Tekst: Amalie Marie Selvik / Foto: Monica Anette Svorstøl   

Hvert år i februar forvandles Kirkenes til en kulturell smeltegryte for internasjonal samtidskunst, politikk og kreative eksperimenter. I år utfordret Barents Spektakel kunstnere og publikum til nye grensesprengende øvelser, og til å slå nye rekorder.

Campagnie des Quidams, Herbert?s Dream på torvet. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Den niende festivalen ble åpnet av kulturminister Anniken Huitfeldt. Hun uttrykket dyp beundring for det Pikene på Broen klarer å prestere med Barents Spektakel. Pikene på Broen har siden 2004 satset på kulturutvekslinger på tvers av landegrenser og problematisert sameksistens i Barentsregionen. 

Under Barents Spektakel 2012 var kunstnere og artister fra land som Russland, Norge, Nord- og Sør-Korea, Finland, Frankrike og Sverige, samlet under festivalmottoet Dare to Share (våg å dele). Temaet var felles territorium, forvaltningsstrategier, utveksling og sameksistens i grenseområder.

Spektakulær festival

I løpet av fem dager bød Barents Spektakel på konserter, konferanser, teater, kunstverk, utstillinger og utendørs kunstopplevelser. Både små og store, tilreisende og fastboende lot seg fortrylle allerede da Campagnie des Quidams, under åpningsseremonien, forvandlet torget til et drømmende gateshow med mystiske glødende skapninger, og et enormt fyrverkeri.

Ilya Mykosey, Artic Cargo, stedspesifikk installasjon på Førstevannet. Foto: Monica Anette Svorstøl.  

Flere spektakulære kunstopplevelser var Ilya Mukosey sin installasjon, Artic Cargo, en falsk flyplass laget av is, snø og lys på Førstevannet. Nedbrenningen av Sami Rintalas Verdens minste hotell, og fremføringen av Morten Traaviks forestilling Me/We  en norgesrekord i menneskelig billedvegg.

 Morten Traavik, ME/WE, med motiv fra nordkoreansk Arirang. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Til å utføre ME/WE hadde Traavik samlet 256 soldater fra grensegarnisonen og 32 av byens befolkning utenfor Sepverket. Sammen viste de en bildeserie med motiver fra Norge, Russland og Korea. En utøvelse i kollektivt samarbeid kordinert av to inviterte nordkoreanske arirang-instuktører, og akkompagnert av trekkspillmusikk spilt av talentfulle studenter fra Kum Song Musikkskole i Pyongyang. Morten Traaviks kulturutveksling mellom Norge og Nord-Korea skapte stor oppmerksomhet i media under festivalen. Nord-Korea er verdens mest lukkede land og har mildt sagt et anstrengt forhold til sin landegrense i sør.

Instruktører og deltagerne under utføringen av ME/WE. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Over grensen

I festivalutstillingen Dare to Share var nettopp grensepassering et tema ved flere av kunstverkene. Spesielt i øyenfallende var bildeserien til Tammo Rist og Steffen Krüger.Stoffskifte (2011) var en serie bilder av trailere røntgenskannede av tollvesenet ved den norsk-svenske grensen i Svinesund. Fullastet med pitabrød, betongelementer, kunstgress, paintballer, lego, blomsterløk, eller stålvarer blottlegges import over grensen og avslører hvilket gods vi i Norge trenger for å overleve.

Tammo Rist og Steffen Krüger, Stoffskifte, (2012). Foto: Monica Anette Svorstøl.  

Røntgenskannet trailer med hasj og stykkgods fra serien Stoffskifte. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Utstilt var også Morten Traaviks nye strategispill Norge mot Norge (2012), og ost laget av svenske Kultivator basert på melk fra de fire landene i Barents. Et videoverket Angel Soldier (2011) av sørkoreanske Lee Yong-Baek og dokumentarfilmen Transforming the Trajectory av Eva Bakkeslett.

Eva Bakkeslett, Transforming the Trajectory, 2011. Foto: monica Anette Svorstøl.  

Tammo Rist og Steffen Krüger, Åpning/stenging av grensen ved Storskog, (2012) tokanals video. Foto: Monica Anette Svorstøl

Både Nordnorsk Kunstnersenter og Samisk Kunstnersenter bidro med kunstprosjekt under festivalen. Sistnevnte bød på både moteshow, skjeggstudio og utstillingen Uniform Variations på Amfi Kjøpesenter. Mens Nordnorsk Kunstnersenter viste installasjonen Iron & Silk av Vebjørg Hagene Thoe i Paviljongparken.

Heidi Lunabba, Studio Viltgefortis, skjeggstudio, Samisk Kunstnersenter. Foto: Monica Anette Svorstøl. 

Anne Berit Anti, La elva leve, (2012). Foto: Monica Anette Svorstøl.

Vebjørg Hagene Thoe, Iron & Silk, teppecollage. Foto: Monica Anette Svorstøl.

Barents Spektakel fortsetter å markere seg som Norges mest grenseoverskridende kulturpolitisk festival. Det er bare å glede seg til neste år!

Publisert på amalieselvik.blogg.no - 23.01.2012

Tekst: Amalie Marie Selvik / Foto: Monica Anette Svorstøl

Fugl Fønix Temporære Kunsthall er et temporært utstillingsprosjekt som tester mulighetene for et nytt galleri i en av Trondheims gamle bygårder. I utstillingen knytter malerier og film dramatiske opplevelser fra andre verdenskrig sammen med alvorstyngende samfunnskritikk. 

 
Børge Kjeldstad Kunstnerisk powwow (2011)

I Parkgårdens første etasje henger fargerike malerier på blottlagte tømmervegger og nakne gipsplater. Som initiativtaker til Fugl Fønix Temporære Kunsthall har kunstneren Børge Kjeldstad stor tro på kunst som et virkemiddel for å fremkalle engasjement om viktige samfunnspolitiske saker. Samt en tro på kunstens mulighet til å skape nytt liv i tomme lokaler.

- Den verneverdige Parkgården ble bygget en gang på 1700-tallet, og har vært eid av Trondheim Befalsforening i snart 100 år. Jeg har bakgrunn som skipsingeniør fra NTH og marineoffiser i forsvaret, og for noen år siden meldte jeg meg inn i foreningen der jeg påtok meg vervet som eiendomssansvarlig, forteller Kjeldstad under åpningskvelden.

Børge Kjeldstad foran Holland mars 1945 (2011).

 - Denne delen av gården har stått tom og ubrukt i 3 år på grunn av urealiserte planer og ideer. Siden jeg driver med kunst ønsket jeg å kombinere min kunstinteresse med behovet for rehabilitering av disse rommene. Min ide var derfor å rydde lokalet og vise hvilke potensialer det innehar - som for eksempel et sted for å vise kunst, poengterer han.

Kunstneren benyttet 25 000 kr. av egen lomme, og ved hjelp av dugnad og fagfolk fikk han tømt lokalet for gammelt skrot og installert elektrisk lys. I følge kunstneren har medlemmene reagert positivt på prosessen - og flere uttrykker at de liker utstillingen. Spesielt har mange fattet interessen for dokumentarfilmen til Rolv Lyssand Bjørø om Lofotraidet.

 Børge Kjeldstad London (2011).

Svolværraidet

Børge Kjeldstad traff Rolv Lyssand Bjørø i fjor under 70 års markeringen av Lofotraidet i Svolvær. Kjeldstad stilte ut en serie med malerier basert på sin morfars brors gamle fotografier tatt under andre verdenskrig, og Lyssand Bjørø hadde premierevisning av dokumentarfilmen, Operation Claymore (2011). En film om de intense timene som fant sted 4. mars 1941 da engelske soldater angrep tyske soldater i Lofoten i et dramatisk raid mot det tyskokkuperte Norge. Skip ble senket, fabrikker sprengt, og drivstofflagre satt i brann.

- Min morfar er fra Svolvær, og hans bror Kyrre og nevø Brynjulf rømte landet sammen med over 300 andre nordmenn, da de engelske krigskipene returnerte til England etter Svolværraidet. De to ville delta i krigen mot nazismen sammen med de norske styrkene i England, forteller Kjeldstad.

Hos sin morfar fant kunstneren fotografier fra de to mennenes mange opplevelser under krigen. Kyrre hadde blant annet deltatt i den første invasjonen av Normandie, mens Brynjulf hadde jobbet som sjåfør for kong Olav i London.

- I fotoalbumet var det mange bilder som viser krigens gru, men i mine malerier vil jeg også fokusere på de mange andre historiene som fotografiene også forteller om. Jeg synes det er viktig å hedre de mange som gjør en vanskelig jobb. Like nødvendig den gangen som det er i vår samtid, bemerker han. 

  Børge Kjeldstad Caen - Frankrike 1944 (2011).

Flere av maleriene viser blondhårede soldatgutter i grønne og blå uniformer smilende med norske flagg, eller samlet i kameratslig lag, eller avbildet i militære situasjoner.

- Jeg maler gjerne med sterke farger, og det var derfor helt naturlig for meg å gjengi de sorthvite fotografiene i farger. Mange bruker farger symbolsk, og kanskje kan de brune fargefeltene rundt hvert motiv tolkes til å representere fascismen disse mennene kjempet imot, reflekterer Kjeldstad. 

Lydene fra filmen til Rolv Lyssand Bjørø brer seg utover hele lokalet, og Kjeldstad er glad for at han nå får stille ut dokumentaren sammen med disse maleriene.

Operation Claymore 

Rolv Lyssand Bjørø var ikke til stede under åpningen, men til Kunstforum forteller filmskaperen at Operation Claymore ble laget da han studerte filmfag ved Nordland Kunst og filmfagskole.

- Jeg lurte på hvorfor Svolvær og Kabelvåg har så voldsomt mange bunkere og festninger. Det var da jeg kom over historien om Lofotraidet. En historisk hendelse under krigen som jeg ikke tidligere hadde hørt om, forklarer Lyssand Bjørø.

Rolv Lyssand Bjørø Operation Claymore (2011)15 min film.

 Siden dette var en såpass stor hendelse sjokkerte det ham at de fleste i Svolvær og Kabelvåg faktisk ikke hadde mye kunnskap om Lofotraidet. I tilegg oppdaget han at det fantes lite produsert materiale som omtaler denne hendelsen. 

- Da jeg fikk i skoleoppgave å lage en dokumentar, så jeg det nesten som en plikt å lage denne dokumentarfilmen, sier Lyssand Bjørø.

I Operation Claymore har Lyssand Bjørø klippet sammen sorthvite fotografier og arkivfilm med øyenvitneskildringer av Knut Varberg som var 18 år da Lofotraidet fant sted. Gjennom hans fortellerstemme, lyden av bombeeksplosjoner, flammeknitring og skuddvekslinger skaper filmen et sterkt inntrykk av hele hendelsen. 

Arkivmateriale fant Lyssand Bjørø hos Lofoten Krigsminnemuseum. Et stort privat museum der eieren William Haakvåg gav han tilgang til en mengde fotografier og filmklipp fra denne aktuelle tiden.

- Jeg synes det var en stor ære å få vise filmen under minnemarkeringen da det var mange krigsveteraner blant publikum som satte pris på filmen, forteller han.

Kunst mot voldtekt

Børge Kjeldstad har hatt fem utstillinger det siste året. Han maler med dristige fargekombinasjoner og markerte penselstrøk, og motivene handler ofte om samfunnspolitiske tema. Men kunstneren våger også å være personlig, og fyller sine komposisjoner med selvrefererende tematikk og lett gjenkjennelige fragmenter fra omgivelser rundt om i Trondheim.

Børge Kjeldstad Weimar (2011).

Hans solidariske holdning derimot har ført ham utendørs i offentlige rom for å male sine kunstverk til støtte for saker han mener er viktige å rette oppmerksomhet mot. I utstillingen henger blant annet Citizens of the yellow emperor (2011), som han malte stående utenfor den kinesiske ambassaden til støtte for en fengslet Ai Weiwei, og Maleriet Kunst mot voldtekt (2011) ble malte på nattestid oppe på Kristiansten Festning for å stå opp mot bølgen av overfallsvoldtekter. Mens det gule portrettet av dødsdømte Sakineh Mohammadi Ashtiani malte han stående i gågaten i Trondheim sentrum i protest mot de iranske myndighetene. Historien gikk verden rundt om kvinnen som ble dømt til 100 piskeslag, og senere til steining, for et kjærlighetsforhold med broren til sin avdøde mann ? to år etter hans død.

 Børge Kjeldstad Citizens of the yellow emperor (2011).

- Det å male utendørs er en spesiell situasjon. Man får en umiddelbar respons fra passerende mennesker, og setter i gang en dialog. Så får det meg til å skjerpe kreativiteten. Å stå foran et hvitt lerret kan være skremmende - man må overvinne trangen til å overveie egne valg, forklarer Kjeldstad. 

- Det nytter ikke å sitte hjemme. Det eneste som hjelper er å bry seg. Flere må selv ta initiativ til å uttrykke avsky mot diskriminerende holdninger, mener Kjeldstad.

I den gamle kjelleren under bygården har Børge Kjeldstad montert Sakineh Mohammadi Ashtiani (2011).

Fugl Fønix - opp av asken

Hva fremtiden vil bringe for Fugl Fønix Temporære Kunsthall mener Kjeldstad er opp til foreningen. Lokalet skal isoleres og ytterligere restaureres, og om noen viser interesse til å ta kontakt er det fullt mulig å holde flere utstillinger.  

- Jeg drister meg til å knytte Kunsthallbegrepet til dette utstillingsprosjektet. Helt klart fordi jeg vil bidra til å opprettholde ilden i debatten rundt etableringen av en Kunsthall i Trondheim. For å signalisere at kunsten kan bidra til å lage liv i et av de mange gamle og tomme lokalene som finnes overalt i Trondheim. Slik som arkitektstudentene eksemplifiserte med Dampsentralen på Ila i fjor. For alt er mulig hvis man vil, understreker Børge Kjeldstad.

Oversiktsbilde av utstillingslokalet i Parkgården. 

[Parkgården ligger i Vår Frue gt. 4 i Trondheim.]  

Ingwill Gjelsvik: Katalog til utstillingen "GRÅTT" 2012

Text: Amalie Marie Selvik / Translation: Dagfinn Fjelddalen

In her pencil drawings, Ingwill Gjelsvik takes us close to Nature. To intimately regard drawn studies of apparently beautiful and noncommittal nature experiences. Several of Gjelsvik's drawings concern what remains unseen in our physical surroundings, all that which we walk past or step on. Everything that is there - but is absent in our consciousness. 

Ingwill Gjelsvik EVERYDAY (HVERDAG) I (2011)

Formally as well as technically, Gjelsvik works within the limits of the medium of drawing. Using pencil and paper, she creates large, highly detailed, photo realistic images in shades of grey. She insists on the time-consuming handicraft that is the process of drawing. In precise detail, she masters the realistic representation through textures, light, and shadow in varying grey tones.

Gjelsvik has left the complex, collage inspired motives and ornamental patterns of lace towards covering the paper with one coherent motive. The realistic studies of Nature remind us of the Norwegian landscape painting, a type of motive with a long tradition in Norwegian art history. But it is not the grand views of sea, mountain and wide open spaces, nor the overwhelming forces of nature that concern her. Instead, Ingwill Gjelsvik fixes her view on the nearest, daily interaction with animal and natural surroundings, and reports soberly and to the point the everyday motives she finds in her physical surroundings; among vegetation in the forest and along the road, among leaves and trees, with a perspective that lets her lead our gaze down towards the undergrowth, and to views of compact compositions dominated by gravel, soil, weeds and withered leaves.

 
Ingwill Gjelsvik Animal Architecture (2010)

But Gjelsvik toys with our perception of what at first look appears to be self-explanatory motives. At first, the drawings are read as beautiful studies of nature or still lives, until we notice something terrible is about to happened ? or has already occurred. Animal Architecture (2010) depicts a beaver's nest of dirt and branches, idyllically placed at the edge of a small lake in the forest. But among the beaver's construction of branches, grass and dead leaves, unlighted matches lie strewn. The introduction of a human presence undermines the harmony of Nature and reveals a potential critique of the human centric worldview. Ominously, the motive suggests how fragile our notions and expectations of our idealized relationship of Nature really are. Gjelsvik worries about the dualistic relationship humans have with Nature. We appreciate it, but are also careless and disrespectful, even directly terrorizing in our everyday attitude towards Nature. 

The discrimination of others based on their species, race, or sex is a recurrent and fundamental theme in Ingwill Gjelsvik's work. Earlier, she has worked with animal rights based on a moral position towards the abusive treatment of animals. In her new project however, her own life with her dog, and her experience of losing her beloved pet that she has shared her life with for ten years, form a strong presence. Gjelsviks own relationship to the surroundings near her home, and her daily walks with her dog Zuki constitute some of the many sources of inspiration for her art. Walks where the needs of the dog, its curiosity, play, and markings dominate and guide time and space, as well as the eye?s registering of every little detail in the ditch and along paths and roads.

 Ingwill Gjelsvik Burial Mound 1:1 (2009)

The little drawing Burial mound 1:1 (2009) is a close-up of a small, bare piece of dirt made of sand, clumps, small branches, weeds and ferns. The title of burial mound makes a modest reference to the many buried small animals and pets around us. The quiet existence of such places that bear witness to our need for ritual and the emotional strain of a dear animal departing. It is this formal nature and esthetic of this drawing, of the idea of the pure study of nature, that lets the motive avoid the spectacular. Instead, Gjelsvik insists on steering the attention towards a modest and common spot on the ground ? for most of us invisibilities of landscape that we don?t afford a second look. Insignificant traces in nature, along the path, or in our own garden, form reflections over our cultural and esthetic interventions in Nature?s landscape. Gjelsvik's pencil makes its mark on the drawing paper in the same way that dirt and gravel marks the landscape. Visually, she pushes the figurative motive almost to abstraction. 

In the two drawings EVERYDAY (HVERDAG) (2011), the motive appears at first to be a representation of a gravel path lined with tall grass. But up close, among dead leaves, small rocks and weeds, some of the natural elements have been replaced with myriads of faces, and a small, white banner. Integrated in the gravel appear demonstrating women and men, reminding us of last year's shock waves of demonstrations around the world. Growing poverty, unemployment, breaches of human rights and political oppression have created an extreme need for rebellion and protest in many nations. Every day, people taking control through collective expression, demanding changes in social and political conditions.

 Ingwill Gjelsvik EVERYDAY (HVERDAG) II (2011)

Immersing oneself in each of these pictures, it becomes clear that Ingwill Gjelsvik touches upon current questions of humanism and the human condition in our time. In motives existing in the borderlands between reality and illusion, weakness and strength, solidarity and conflict, Gjelsvik expresses a sincere concern or the world as it is today.

Ingwill Gjelsvik values the art of drawing for its basic practice of translating, documenting, registering and analyzing our world. In these drawings, the landscape delivers the basic context for the fragmented elements suggesting narratives, actions, or developments. Through the interaction of controlled and unspoiled nature, a notion of a world appears containing more chaos than we would prefer and more uncertainty than we can stand. Gjelsvik's drawings may raise more questions than answers. Is the reality we move in every day as rationally organized as we like to think? Are we able to remain open to the many paths we may choose, or are we blindly following the one path we once decided on? 

Ingwill Gjelsvik EVERYDAY (HVERDAG) II detail (2011)

Publisert på kunstforum.as 24.10.2011

Tekst: Amalie Marie Selvik 

Hva er samisk identitet, og hvordan ser tilhørigheten ut i den? Er samhørigheten innenfor en minoritet en trygghet, eller en tvangstrøye? Hvordan er det å leve som same i dag? Slike problemstillinger og spørsmål har ført Lena Stenberg til arbeidet med Sápmi 2000.

''Stormen kommer'' (2010). Sara står med hjelm nær Ruostojauri ikke langt fra Treriksrøysa, og stormen sees i horisonten. Foto: Lena Stenberg.

I disse dager stiller Lena Stenberg for første gang ut fotografiene fra serien Sápmi 2000 hos De Samiske Samlinger ved RiddoDuottarMuseat i Karasjok. I fem år har den svenske kunstneren fotografert livet i det samiske bosetningsområdet Levas i Nord ? Sverige.

Til Kunstforum forteller hun om hvorfor hun har ønsket å portrettere det å leve som same i dag. 

- Ideen kom fra et tidligere kunstprosjekt jeg utførte i 1990. Kunstprosjektet het 1900, og handlet om samenes egen spesielle historie under 1900-tallet. Den fortalte historien om én familie og slekt, men var allikevel veldig representativ for hvordan samenes livsvilkår og kultur ble forandret under 1900-tallet, forteller Stenberg.

Hun følte kunstprosjektet åpnet øynene til mange den gangen for den politiske situasjon i Norden som har preget det samiske samfunnet. 

- Jeg kjente at dette var et tema som jeg ville ta for meg igjen. Men nå som en samtids skildring, forklarer hun.

 
''I gärdet'' (2005). En tidlig morgen råder det en ro i reingjerdet innen reinen kommer inn. Her vises også den elektrisiteten som nå finnes nesten overalt under vinterhalvåret. Foto: Lena Stenberg.

 Mitt Sápmi

 Den viktigste tråden i arbeidet med Sápmi 2000 har vært hennes egne bånd til det samiske samfunnet. Motivene til fotografiene er derfor hentet fra steder hun selv har bodd og arbeidet i.

- De fleste fotografiene er tatt i samebyen Leavas i perioden 2005 - 2010. En sameby jeg selv er oppvokst i. Dette er mennesker, bosetninger og natur som står meg nær. Derfor handler serien like mye om min egen livsstil og den livsnerven som finns i det samiske samfunnet som jeg selv har vokst opp i, bemerker Stenberg. 

Leavas er en av Sveriges 51 samebyer, og er Kirunas sørligste sameby. Den strekker seg fra nordvest til sørøst om byen Kiruna med gruven og Sveriges høyeste fjelltopp Kebnekaise. Leavas er et økonomisk og administrativ arbeidsfellesskap regulert av reindriftsloven. 

- Serien handler om identitet, sted og tilhørighet. Mine fotografier er et forsøk på å fortelle om hvordan det er å leve som reindriftssame og hvordan livet rundt en tradisjonell næring som reindrift kan se ut, forteller hun.

 ''Ta fast ren'' (2008). Foto: Lena Stenberg.

 Fotografiene til Lena Stenberg viser en blanding av hverdagslig observasjon av unge og gamle i ulike sosial sammenkomster, og intense nærbilder av menn og kvinner i arbeidsaktivitet med reinsdyrene. Enkelte av fotografiene fremtrer som vakre enkeltportretter av mennesker avbildet mot et utstrakt landskap. Mens de nesten mennesketomme vinterbildene forvandles til demonstrasjoner av blåtoner og vinterlysets stemningsfulle påvirkning på landskap og reinskillegjerder.

- Jeg har ikke scenesatt noen av motivene, men tok fram kameraet når jeg så fint lys, eller et interessant motiv. Jeg hadde kameraet alltid tilgjenglig når jeg var utendørs, i arbeid med reinsdyrene, eller ved anledninger der muligheten var stor for å ta bra bilder, påpeker hun.

Med tittelen Sápmi henviser Stenberg til det geografiske historiske området der det bor samer. 

- Men Leavas er bara en del av Sápmi. Man lever ikke bara sitt liv i ett geografisk område i en sameby selv om man er der mye, sier hun. 

- Storparten av fotografiene mine skildrer arbeid med reinsdyrdrift. Men serien inneholder også bilder fra ulike hverdagssituasjoner, festligheter i omkringliggende samebyer, og andre handlinger knyttet til en samisk livsstil og kultur, opplyser Stenberg.

- Det her er mitt bilde av Sápmi. Sett ut fra min synsvinkel!

 
''På väg'' (2011). Foto: Lena Stenberg.

 Sterk vilje 

Noe av det hun opplever som spesielt ved å leve som same i dag, er særlig det samiske samfunnets kamp og anstrengelser for å prøve å overleve innenfor et tradisjonelt liv. Stenberg har tenkt mye rundt hva reindrift betyr for samer som folkegruppe.

- Det er blitt vist så mange utstillinger med temaer som skildrer storbysamer og mennesker som søker etter sin samiske identitet. Jeg mener det er like viktig, og like interessant, å fortelle om de menneskene som fremdeles lever i samiske bosetninger. Som har styrken til å bo og arbeide i samebyene, understreker hun. 

- Mange tror at det å drive med reindrift er synonymt med det å vare same, men det er ikke helt riktig slik. Av alle samer i Sverige er det bare om lag ti prosent som er medlemmer av en sameby. De fleste samer bor og arbeider i tettsteder innenfor helt vanlige næringer. Det gjør også mange innenfor reindriftsnæringen også, forklarer hun videre.

 ''Skillningsgärde'' (2005). Før kastet man Lasso i et stort gjerde. I dag utfører mange nordsamiske byer reinskillingen i sil der man tar tak i reinsdyrene og fører dem videre til familiens mindre inngjerdning. Foto: Lena Stenberg.

Men Stenberg forteller at det å ha reindrift som en binæring gir mange en mulighet til å opprettholde kontakten med et slikt arbeid og bevare et tradisjonelt levesett ? som har eksistert igjennom generasjoner. 

- Mange har inntatt en urokkelig sterk vilje til ikke å miste grepet om sin opprinnelse og sine røtter. 

- Det finnes en dobbelthet og spenning i de samiske verdiene. Enkelte ganger med en ødeleggende tilpassning til det øvrige samfunnet. Å kombinere et levende kulturelt forhold til en historisk næring med en moderne livsstil. For hva finnes det å sette imot når andre inntresser styrer og tar alt mer over? Spør Stenberg.

- Slike vurderinger kan kjennes som en byrde iblant, men oftest er det allikevel en støtte. En holdning til livet som man kan kjenne seg trygg og bekvem i, forteller Stenberg. 

 ''Helli på Riddu'' (2010). En modern tjej som typisk benytter det samiska vinterschalen som et assesoar under Riddu riddu, en av de største kulturfestivalene i Sapmi. Foto: Lena Stenberg.

Søker flere perspektiver

 Lena Stenberg ønsker å utvide prosjektet. I løpet av 2012 planlegger hun å gi ut en bok der intervjuer og andres personlige fortellinger knyttes opp til fotografiene fra Sápmi 2000.

-          Jeg vil att også andra samer i min omgangskrets skal få farge bildmaterialet med egne fortellinger. Derfor skal jeg intervjuet folk for å få deres syn på identitetsspørsmål og hvordan det er å leve som en minoritet i Norden.

Hun vil gjerne ha deres tanker og svar på emner som berører dem. Ikke bare egne. Slik at boken blir en ytterligere måte å formidle og fortelle om samiske livssituasjoner i dag.

Utstillingen ?Sápmi 2000? vises ut oktober hos De Samiske Samlinger ved RiddoDuottarMuseat i Karasjok. Så går utstillingen videre til Ajjte fjäll och Samemuseum i Sverige der den åpnes i februar under Vintermarkedet i Jokkmokk. 

 ''Manndalen'' (2010). Grillfest under Riddu riddu festivalen i Kåfjord i Nord-Norge. Den samiske befolkningen i Manndalen har alltid hatt nære relasjoner med samene på svensk side. Foto: Lena Stenberg.

 
''Maria'' (2010). En av de eldste deltagerne på et slektstreff i Arjeplog. Foto: Lena Stenberg.

Publisert på norwegiancrafts.no - 15.06.2011

Text: Amalie Marie Selvik / Translation: Arlyne Moi

Experimenting with various techniques with a forte for melting individual glassblown pieces together, Tanja Sæter has established herself as an internationally renowned artist.

Tanja sæter: work in progress. Photographer: Bo Mathisen

Tanja Sæter (b.1975) is a glass artist with international success and a unique artistic expression. Crown Prince Haakon recently dedicated her decorative commission for Gjøvik Cultural Centre. Using neon, blown glass and laser-cut text in metal, the work pays homage to the cinema and love. This work is also a reminder of how difficult it can be for a woman to succeed.

Sæter herself has had to struggle to become a succesful artist, and she has worked hard for the last fourteen years to create her own world and her own signature expression. She is therefore proud to be a glassblower and artisan.

A wise person once said: ''Do you want to earn a living, or do you want to benefit from what life has to offer?'' Sæter says she chose the latter because she wanted to work artistically and because glass was the most exciting material she could imagine. Yet she is now fortunate enough to be in a position to avoid having to choose between earning a living and having a fulfilling life.

 
Tanja Sæter glassblowing. Photographer: Bo Mathisen and Sæter's contribution to the exhibition Glassdialogen (The Glass dialogue), 2005. Photographer: Hans Bonnevier

'The job demands blood, sweat and tears, literally, but it's the best thing I know. In fact, I know of no other occupational group with as much professional pride as glassblowers. It's as if we've been vouchsafed with a well-guarded secret. I love glassblowing. Glass is an exceptional material', she says. 

Perfect, straight and thin
Sæter started her education at Glasskolan Kosta in Sweden and followed up with internships at Åfors Glasbruk and Transjö Glashytta. She finished her education as a glassblower in 1999, but was extremely disappointed about the lacking artistic aspect to her studies.

'I was almost technically brainwashed by the time I finished. After three years of an almost pure focus on the technical aspects, I got to the point where I would throw out anything that wasn't absolutely perfect, straight and thin. I was blind. It was fantastic to work with glass as a craft, to learn it thoroughly. But without the art, there was no opportunity for intellectual development. My works became boring and perfect and lacking in consequence', she reflects.

Art was something Sæter had to supply herself. She took a few years to travel around the world. She even worked with glass artists in Australia. Returning to Sweden in 2002, she landed a job as a design assistant for Göran Wärff at Kosta Boda, Scandinavia's larges glassworks. Kosta Boda has more than a 200-year tradition in Swedish glass design for art glass and functional glassware. 

'This was a tremendous learning experience', says Sæter, 'but during my time there, I also learned that design it itself wasn't enough for me.'

She continued searching for a more artistic direction, among other ways, by taking courses at Konstfack University College of Arts, Crafts and Design, and by studying the history of art and architecture at the University of Stockholm.

The search for feelings and expression
After living in Sweden for ten years, from 1996 to 2006, Sæter established a large studio in Akersveien, in one of Oslo's oldest neighbourhoods.

'I now work almost exclusively with art projects', she says enthusiastically. 'The studio is my favourite place on earth, and when I'm not out traveling in connection with work, I try to be there all the time.'

One room in the studio contains furnaces and a workshop. The other rooms are used for planning, designing, painting, model building, meetings, parties, discussions and as places for assembling complex works. She has her own furnace for blowing glass, but it is stored in a warehouse for the time being.

'I prefer to rent space in various glassblowing workshops -  it's more fun and more social', she explains. 

She works with diverse techniques such as neon, fusing (smelting), slumping (forming), and flamework (forming glass with the help of a gas flame). Yet her forte is glassblowing and it is the starting point for a synthetic technique: she first blows individual pieces of glass, then melts them together.

Tanja sæter: Transformers, detail. 2011. Photographer: Stig Marlon Weston

The technique allows Sæter to create abstract works formed with long sinuous tubes in pale nuances of brown, grey, black and white. The resulting installations consist of many fragments and could be called her signature art form.

'The process takes several days and allows me the freedom to create details and sculptural effects. I ''draw'' with the glass and colour', she confides about her technique. 

Sæter always works in relation to an idea or research question and approaches her theme much as would a researcher:

'When I'm in the theoretical process, I don't think much about how the physical work will be. I write enormous amounts and draw the theme. It's a luxury to be able to fill my brain with new worlds of ideas, then to come to conclusions miles away from the starting point.'

The essence of a thought
Tanja Sæter has produced several exciting glass projects that diverge from traditional ideas about how glass art should look.

One example is a performance-glass-culinary project, which she presented at the opening of the exhibition Glass! (2009). The show was curated by Li Edelkoort and held at Designhuis Eindhoven in the Netherlands. Sæter fried shellfish on the hot surface of newly blown glass.

Tanja Sæter: Heat Blow Eat. A performance where she cooked fresh seafood on red hot blown glass. Photographer: Philip Karlberg

For the exhibition Hair (2007), she created glass coiffures and mounted them on the wall as if they were hunting trophies. This installation travelled to London, Stavanger and Milan. 

'We wear our hair like a kind of trophy. Hair symbolizes where we belong in society, but also youth, age, illness and childhood', she reflects. 

Her works often have everyday titles suggesting concrete phenomena:

'Sometimes I focus on painful themes. Maybe it's a personal experience I want to turn into something objective. This is never easy for me, and sometimes it can be quite painful. It?s both time-consuming and complicated to blow all the parts of an artwork, then to get it to communicate the essence of a thought', she points out.

At the event Glass Dialogue (2005) held at the Glass Museum Småland Museum in Sweden, Sæter participated with the installation Information Society, and the work Child's Play. 

Tanja Sæter: Evolving. Photographer: Stig Weston

'Child's Play's title is not necessarily as ''safe'' as it initially seems. The pink lines can resemble children's creative doodles - the kinds that often end up on the wall. But they can also remind you of the way rage and anger are drawn in cartoon series.' 

In saying this, Sæter discloses a reference to an American horror film from 1988 with the same title.

'In the film, a doll (which usually represents something childish and innocent) transmogrifies into something horrid and dangerous that is out to kill. I wanted to stress how important it is for children to be noticed by their surroundings, to be able to express their creativity, and how terribly wrong things can go if they don't get enough attention. Many children have a difficult time at home, also in Norway', she explains. 

'But I had to admit; no child would come to feel noticed simply because I had mounted Child's Play in a nice museum. So I was inspired to develop the project Super Is As Super Does (2005-2008), in order to reach out to children and young people.' 

With this project, hundreds of children in Stockholm and Oslo were able to experience glassblowing and to participate in a real art project.

'It was fantastic to get this project off the ground', says Sæter, 'and to introduce the younger generation to glass as a material and an occupation. It's the best work I have done, even though I didn't get paid for it and I was really broke afterwards.'

Tanja Sæter: Vaporization - Transmigration, detail. From Thoughts of Soul. Photographer: Håvard Hanssen

The process is the result
Aesthetic expression is obviously important for Sæter, but she has never been concerned about her art being beautiful.
'Quite the opposite; it's perfectly fine if it's ugly or seems threatening in different ways. The result is important, but the process is actually the goal in my work. Yet as far as viewers are concerned,' she adds, 'the most important aspect is what the work ultimately communicates.'

Sæter often uses materials and media other than glass in order to achieve a certain expression or feeling. This is easy to see in two recent works from her latest project, Thoughts on Immortality. In Vaporization - Transmigration, black blown glass threads rise up from grey cement clumps stiffened on a large glass surface.

'Here the glass resembles asphalt, lava or burned bones. Glass is melted sand, and I see cement as an early stage of glass', she explains.

'In Thoughts of Soul, thin, transparent strands of glass lie on a piece of linen stretched across a room. It?s a bit reminiscent of a shroud. Air separates the two works, but the air is cut by a pendulum swinging back and forth at floor level', relates Sæter. 

Norwegian glass art under stress
Tanja Sæter's daring experiments have attracted much attention in the contemporary art scene. Last summer she participated in the exhibition Post Fossil (2010) at Japan?s leading design gallery 21_21 Design Sight, run by Issey Miyake Design. This summer she will exhibit at one of the Venice Biennial's concurrent exhibitions:  

'This June I'm contributing a wall installation to the glass sculpture exhibition Glasstress 2011 in Venice. I feel very fortunate. The exhibition is initiated by the Italian Adriano Berengo, who owns several galleries and glass furnaces on the legendary glassblowing island of Murano. After this, there's a solo exhibition in Helsinki in the winter of 2012, and in May 2012, I will be the inaugural exhibitor at Molde's newly built art centre.'

Tanja Sæter: Vaporization - Transmigration. From Thoughts of Soul. Photographer: Håvard Hanssen

Sæter is glad that arts and crafts are now entering the important art arenas across the world, yet she worries about younger Norwegian glassblowers and their prospects:

'In Norway today, education in glassblowing doesn't exist, and it's obvious that the glass art milieu suffers from it', she points out. 

By comparison, the glassblowing milieu in Sweden is much larger.

 'Sweden has schools and a strong community feeling because most glass artists, at one time or another, went to school together. The craft artists there also have more self-confidence and insist on being taken seriously. For this reason, arts and crafts are more often a theme for discussion in Sweden's mass media, and the journalists are genuinely interested in writing about what's happening in the field.' 

Sæter compares this with the situation in Norway:

'In Norway, glass as an art form is on the verge of dying out because little emphasis is placed on it. It's crucial to gain a larger vision of an artistic field that extends far beyond the tip of the nose.'